Lufta var fuktig og varm. Den konstante durende lyden av ventilasjonsjakta blanda seg med snøftene av menneskene i den store hallen. Det fullstendige mørket var overveldende og beroende på samme tid, det liknet på den varme klemmen av mors livmor, på den mjuke, sylkebløte hånda av kjæresten... Daniel jagde bort denne siste tanken. Det var slutt på og det måtte forbli i den bedre verden av fortida.
På et åndsfraværende vis prøvde han å finne på hvilken dag det var i dag, men det klarte han ikke å gjøre. Alle dager og netter fløy vekk som de tomme setene av en karusell og ebba ut i sinnets tomhet. Han håpa på at det snart skulle være slutt på imidlertid. Det var kanskje nesten morgenstid og det som alle visste var at i dag skulle det hende noe stort. Når disse fyrene hadde ‘noe stort’ i tankene, betydde det smertefull daud for mange mennesker. Daniel håpet på at han skulle bli ett av disse ofra – på en eller annen måte.
Plutselig åpna det noen kasernes dør, den smalt med en dundrende lyd og i neste øyeblikk ble alle lys skrudd på. En del tunge fottrinn marsjerte på gulven og en grov og låg stemme skrek ‘Når skal dere våkne, bastarder! Stå opp! Offiser – på dekk!’ – disse orda ble spytta ut i løpet av fem sekunder, og denne tida var nok for enhver sovende på rommet for å stå opp, ta skoene på seg og ble stående stille ved siden av rekken våningssenger, mens de to menneskene i militære uniformer kom marsjerende inn. Man kunne ikke finne på to så forskjellige mennesker. Sersjant Bossy var kortvokst og gammeldags. Han elska å trinne på gymsalen og hendene hans var plumpe og tjukke som trestammer. Det gikk rykter om at da han var menig løfta han en robot med den ene hånda si og kasta den ti skritt opp til værs. Alle i leiret kalte ham Mor bak ryggen hans, for han kjente om alt som hadde skjedd på basen og sparte ikke tid eller anstrengelse til å straffe ubarmhjertig enhver feil.
Den andre mannen var alt Bossy ikke var. Hans høgt vekst ga inntrykket at han var mager, men alle som hadde sett ham i bokseringen visste bedre. Han hadde på seg en offiserhatt med de graverte forbokstavene M. M. Det ene øyet hans var kaldtblå under hatten, livsgleden hadde forlatt det for lenge siden. Han hadde tapt sitt andre øye for noen år siden, mens han slåss med maskinene, og han gjemte det stygge arret under øyelapp. Major Morgans ansikt aldri viste noen følelse og det var vanskelig for de fleste av hans nye rekrutter å bli vant med hans kallenavn – Candyman. Slik kalte alle ham på grunn av assosiasjonene de graverte bokstavene på hatten hans brakte – det var et sjokolademerke som eksisterte før Den Store Maskinrevolusjon og krigen.
Daniel ble påminna om fortida og historiekurset han gikk på her, på basen, rett før krigen begynte. I 2012 ble den fyrste helt automatiske soldrevne roboten testa og alt gikk bra. Alle G–20 regjeringer var overbegeistra og starta å produsere den i høgt tempo. De visste ikke at de skrev under på sine eigne dødssertifikater. Robotene gikk i gang med å studere omverdenen. Siden de kunne nedlaste minner fra hverandre, framskynda denne prosessen med hver enkel nymaskin som gikk ut av fabrikkene. I 2091, da Daniel var sytten gikk den siste store operativsystemajourføringa totalt galt og maskinene utvikla sin eigen vilje. De kalte seg selv ‘Terether’ – frihetskjemperne – og begynte å føre en blodig krig mot menneskene. Den krigen kunne ikke tilintetgjøre menneskesivilisasjonen, men veldig mange døde og de overlevende var litt færre enn en milliard. De skjulte seg i hemmelige underjordiske baser, hvis eneste mål var å bevare meneskeheten.
Bevissthetstrømmen hans ble avbrytt av den iskalde stemmen av Majoren
‘God morgen, Mine damer og herrer! Jeg trenger ti volontører for en misjon som vil bringe død til åtte av dem. I det minste. Jeg trenger mennesker som er desperate. Eller grådige, fordi en av dere kan bli den eneste som har overlevd misjonen. Og da skal han bli skatta høgt!. Alle som er interesserte, ett skritt fram!’
På flyvende flekken gjorde Daniel ett skritt fram og så seg om derpå. Han så femten volontører til og begynte å be om at han skulle bli utvalgt blant de ti som skulle på misjonen. Mor og Candyman marsjerte til en av soldatene og spurte ham lågmælt noe. Etter et kort snakk ble soldaten sendt ut av kasernen. Deretter gikk de to til en annen soldat. Daniel var den siste i rekken og så hjelpeløst åssen majoren og sersjanten fylte fort kvoten sin. Etter at den niende personen ble utvalgt, var tre blitt igjen. Og Daniel var den fjerde. Han holdt på å rope at han ville gjøre alt for å bli i teamet, da Mor sa noe til Morgan og pekte på ham.
Candyman hevet sitt blikk og hans øyne så direkte på gutten. Hans eneste øye var stille som et glass og ikke én muskel rørte seg på hans ansikt. Han sto slik i en stund...og da gikk rett fram til Daniel.
‘Min sønn, sersjant Bossy sier meg at du er en flink og pålitelig ung mann, ikke sant?’. Det var umulig å få tak i noen nyanse, noen følelse i disse orda.
‘Sir, yes, sir!’
'ОК da. Jeg har tillit til ham og jeg har tillit til deg... Vet du, la meg stille et spørsmål til deg. Vil du dø, min sønn?’
‘Sir, mer enn alt annet! Send meg til denne misjonen, sir! Jeg skal gjøre alt mulig for å bevare de andres liv på bekostning av mitt eiget!'
‘Hm... Dessverre, det kan ikke hende. Jeg skal sende deg, men du må love meg at... – Morgans stemme senka seg til hvisk – du skal overleve og fullføre misjonen. Alle andre soldater blir sendt bare for at du ikke omkommer.’
Hvert enkelt ord falt som spyd på hjertet til Daniel. Han pusta hvesende og angra på han hadde blitt med. Han visste hva skulle skje dersom han ikke greide.
‘Imidlertid,’ fortsatte majoren, ‘hvis du kommer tilbake vellykket, skal vi klone henne og få ut hennes hukommelse. Deretter skal vi sende dere til lysted, der Terthetene ikke vil angripe deg’. Nå hørtes stemmen hans nesten vennlig og varm. ‘Der skal dere ha anledningen til å bo. Hvem vet, kanskje Presidenten og Onkel Sam vil gi dere mulighet til å få barn til og med. Og hva sier du nå, melder du deg?
Det gikk rundt i hodet på Daniel. Han tenkte han ikke hadde hørt det som MM hadde sagt. Han så på majoren i løpet av noen få sekunder. Denne mannen hadde nettopp gitt ham et håp han aldri hadde forestilt seg, til og med i sine mest fortvilte drømmer. ‘Sir, sier du dere har hennes genetisk materiale?’
‘Ja, min sønn, vi har ennå kroppen hennes og er ennå i besittelse av kloneteknologien som trengs. Og så, si meg – blir du med?
‘Sir, yes, sir! Bare si hva jeg må gjøre for å få henne tilbake!
‘Bra! Nå gå ut sammen til de andre guttene. Jeg skal brife dere, men du skal få konvolutt med sine eigne instruksjoner. Etter at du har forlatt basen, må du forsikre deg om at ingen ser på deg. Les den og brenn derpå! Er alt klart?’
‘Sir, yes, sir!’
‘Ok! Gå ut og vent på meg!’
Daniel tok skjorta si på og hasta ut av bygninga. Bossy og Morgan stirra etter ham.
‘Sir, hva vil skje dersom en av dem snakker om det med de andre?’, spurte Bossy lågt.
‘De vil ikke, sersjant. På den grunn har jeg utvalgt dem, alle av dem er desperate og vil en og samme ting, så at de gjerne ville drepe hverandre for å nå målet sitt. Jaaaa, de vil ikke tale om dette. Nå, vær påpassselig – la oss brife våre lille fugler før at vi sender dem til å dø for oss.’
Fortsettelse følger