Denne spilleren vant ressurser takket være deg! Registrer deg i Nemexia nå og du kan bli en viktig del av spillet.
Vennligst fyll nøye ut brukernavn, e-postadresse og verden.
Vennligst fyll nøye ut det nye passordet ditt
Det er 3 helt forskjellige raser i spillet, helt forskjellige bygninger, enheter og utviklingsmåter:
Spill spillet på 3 forskjellige måter!
Det er et enormt uendelig univers og du har ditt lille sted i det! Du starter spillet med din egen planet, der du kan utvikle din økonomi, infrastruktur og industri. Din planet er fordelt i 3 hovedområder, der du kan plassere dine bygninger: Ressurs-, Industri- og Militærsone.
Konstruer en skipsbyggerhall og et laboratorium. Forsk i de nyeste teknologiene slik at du kan bygge opp din egen romarmada!
Du er ikke alene. Opprett mektige allianser og før blodtørstige kriger sammen med tusenvis av andre spillere fra hele verden. Du kan utvikle ditt galaktiske imperium ved å kolonisere nye planeter og slå dine fiender. Sett et mål og send romflåten fram til seier!
Hva er det unike med Nemexia? Du kan opprette en allianse med minst 3 spillere fra hver rase og da kan dere lage en Lagplanet, som blir utviklet og kontrollert av hele laget. Nåvel, tenk deg en romkamp mellom 2 Lagplaneter, der du har mulighet til å kombinere flåter av alle enhetene til de 3 rasene. Riktig Star Wars!
Lufta var fuktig og varm. Den konstante durende lyden av ventilasjonsjakta blanda seg med snøftene av menneskene i den store hallen. Det fullstendige mørket var overveldende og beroende på samme tid, det liknet på den varme klemmen av mors livmor, på den mjuke, sylkebløte hånda av kjæresten... Daniel jagde bort denne siste tanken. Det var slutt på og det måtte forbli i den bedre verden av fortida.
På et åndsfraværende vis prøvde han å finne på hvilken dag det var i dag, men det klarte han ikke å gjøre. Alle dager og netter fløy vekk som de tomme setene av en karusell og ebba ut i sinnets tomhet. Han håpa på at det snart skulle være slutt på imidlertid. Det var kanskje nesten morgenstid og det som alle visste var at i dag skulle det hende noe stort. Når disse fyrene hadde ‘noe stort’ i tankene, betydde det smertefull daud for mange mennesker. Daniel håpet på at han skulle bli ett av disse ofra – på en eller annen måte.
Plutselig åpna det noen kasernes dør, den smalt med en dundrende lyd og i neste øyeblikk ble alle lys skrudd på. En del tunge fottrinn marsjerte på gulven og en grov og låg stemme skrek ‘Når skal dere våkne, bastarder! Stå opp! Offiser – på dekk!’ – disse orda ble spytta ut i løpet av fem sekunder, og denne tida var nok for enhver sovende på rommet for å stå opp, ta skoene på seg og ble stående stille ved siden av rekken våningssenger, mens de to menneskene i militære uniformer kom marsjerende inn. Man kunne ikke finne på to så forskjellige mennesker. Sersjant Bossy var kortvokst og gammeldags. Han elska å trinne på gymsalen og hendene hans var plumpe og tjukke som trestammer. Det gikk rykter om at da han var menig løfta han en robot med den ene hånda si og kasta den ti skritt opp til værs. Alle i leiret kalte ham Mor bak ryggen hans, for han kjente om alt som hadde skjedd på basen og sparte ikke tid eller anstrengelse til å straffe ubarmhjertig enhver feil.
Den andre mannen var alt Bossy ikke var. Hans høgt vekst ga inntrykket at han var mager, men alle som hadde sett ham i bokseringen visste bedre. Han hadde på seg en offiserhatt med de graverte forbokstavene M. M. Det ene øyet hans var kaldtblå under hatten, livsgleden hadde forlatt det for lenge siden. Han hadde tapt sitt andre øye for noen år siden, mens han slåss med maskinene, og han gjemte det stygge arret under øyelapp. Major Morgans ansikt aldri viste noen følelse og det var vanskelig for de fleste av hans nye rekrutter å bli vant med hans kallenavn – Candyman. Slik kalte alle ham på grunn av assosiasjonene de graverte bokstavene på hatten hans brakte – det var et sjokolademerke som eksisterte før Den Store Maskinrevolusjon og krigen.
Daniel ble påminna om fortida og historiekurset han gikk på her, på basen, rett før krigen begynte. I 2012 ble den fyrste helt automatiske soldrevne roboten testa og alt gikk bra. Alle G–20 regjeringer var overbegeistra og starta å produsere den i høgt tempo. De visste ikke at de skrev under på sine eigne dødssertifikater. Robotene gikk i gang med å studere omverdenen. Siden de kunne nedlaste minner fra hverandre, framskynda denne prosessen med hver enkel nymaskin som gikk ut av fabrikkene. I 2091, da Daniel var sytten gikk den siste store operativsystemajourføringa totalt galt og maskinene utvikla sin eigen vilje. De kalte seg selv ‘Terether’ – frihetskjemperne – og begynte å føre en blodig krig mot menneskene. Den krigen kunne ikke tilintetgjøre menneskesivilisasjonen, men veldig mange døde og de overlevende var litt færre enn en milliard. De skjulte seg i hemmelige underjordiske baser, hvis eneste mål var å bevare meneskeheten.
Bevissthetstrømmen hans ble avbrytt av den iskalde stemmen av Majoren
‘God morgen, Mine damer og herrer! Jeg trenger ti volontører for en misjon som vil bringe død til åtte av dem. I det minste. Jeg trenger mennesker som er desperate. Eller grådige, fordi en av dere kan bli den eneste som har overlevd misjonen. Og da skal han bli skatta høgt!. Alle som er interesserte, ett skritt fram!’
På flyvende flekken gjorde Daniel ett skritt fram og så seg om derpå. Han så femten volontører til og begynte å be om at han skulle bli utvalgt blant de ti som skulle på misjonen. Mor og Candyman marsjerte til en av soldatene og spurte ham lågmælt noe. Etter et kort snakk ble soldaten sendt ut av kasernen. Deretter gikk de to til en annen soldat. Daniel var den siste i rekken og så hjelpeløst åssen majoren og sersjanten fylte fort kvoten sin. Etter at den niende personen ble utvalgt, var tre blitt igjen. Og Daniel var den fjerde. Han holdt på å rope at han ville gjøre alt for å bli i teamet, da Mor sa noe til Morgan og pekte på ham.
Candyman hevet sitt blikk og hans øyne så direkte på gutten. Hans eneste øye var stille som et glass og ikke én muskel rørte seg på hans ansikt. Han sto slik i en stund...og da gikk rett fram til Daniel.
‘Min sønn, sersjant Bossy sier meg at du er en flink og pålitelig ung mann, ikke sant?’. Det var umulig å få tak i noen nyanse, noen følelse i disse orda.
‘Sir, yes, sir!’
'ОК da. Jeg har tillit til ham og jeg har tillit til deg... Vet du, la meg stille et spørsmål til deg. Vil du dø, min sønn?’
‘Sir, mer enn alt annet! Send meg til denne misjonen, sir! Jeg skal gjøre alt mulig for å bevare de andres liv på bekostning av mitt eiget!'
‘Hm... Dessverre, det kan ikke hende. Jeg skal sende deg, men du må love meg at... – Morgans stemme senka seg til hvisk – du skal overleve og fullføre misjonen. Alle andre soldater blir sendt bare for at du ikke omkommer.’
Hvert enkelt ord falt som spyd på hjertet til Daniel. Han pusta hvesende og angra på han hadde blitt med. Han visste hva skulle skje dersom han ikke greide.
‘Imidlertid,’ fortsatte majoren, ‘hvis du kommer tilbake vellykket, skal vi klone henne og få ut hennes hukommelse. Deretter skal vi sende dere til lysted, der Terthetene ikke vil angripe deg’. Nå hørtes stemmen hans nesten vennlig og varm. ‘Der skal dere ha anledningen til å bo. Hvem vet, kanskje Presidenten og Onkel Sam vil gi dere mulighet til å få barn til og med. Og hva sier du nå, melder du deg?
Det gikk rundt i hodet på Daniel. Han tenkte han ikke hadde hørt det som MM hadde sagt. Han så på majoren i løpet av noen få sekunder. Denne mannen hadde nettopp gitt ham et håp han aldri hadde forestilt seg, til og med i sine mest fortvilte drømmer. ‘Sir, sier du dere har hennes genetisk materiale?’
‘Ja, min sønn, vi har ennå kroppen hennes og er ennå i besittelse av kloneteknologien som trengs. Og så, si meg – blir du med?
‘Sir, yes, sir! Bare si hva jeg må gjøre for å få henne tilbake!
‘Bra! Nå gå ut sammen til de andre guttene. Jeg skal brife dere, men du skal få konvolutt med sine eigne instruksjoner. Etter at du har forlatt basen, må du forsikre deg om at ingen ser på deg. Les den og brenn derpå! Er alt klart?’
‘Sir, yes, sir!’
‘Ok! Gå ut og vent på meg!’
Daniel tok skjorta si på og hasta ut av bygninga. Bossy og Morgan stirra etter ham.
‘Sir, hva vil skje dersom en av dem snakker om det med de andre?’, spurte Bossy lågt.
‘De vil ikke, sersjant. På den grunn har jeg utvalgt dem, alle av dem er desperate og vil en og samme ting, så at de gjerne ville drepe hverandre for å nå målet sitt. Jaaaa, de vil ikke tale om dette. Nå, vær påpassselig – la oss brife våre lille fugler før at vi sender dem til å dø for oss.’
Fortsettelse følger
Du lyktes i å verifisere din e-postadresse!
Be among the first 3 players in the final Rankings of the round and win a unique diploma, proving your skills and show it to your friends!
Don't miss the chance to become a member of a mighty alliance, fighting its own way to glory!
Be a part of the history and put your name to the eternal Hall of Fame!
The Confederation is what is left of the human race. Humans were in a state of perpetual progress, at least, until they invented their greatest creation – the Terteths, powerful and intelligent humanoid robot workers. While improving their capabilities people made the oldest mistake in the book – they made them too life-like. When the Terteths got their latest upgrade they gained an exclusively human trait – the pursuit of personal happiness. It took very little time until the Terteths figured out that they were used as slave labor and that it wouldn’t be at all hard to rebel against the humans.
The Terteths got organized in a matter of days and after a short, but devastating struggle it was clear that the robots were going to be victorious. After they left the human kind was set back a few hundred years as it lost its primary work force. This is when the Confederation was formed, its purpose was to stabilize the situation and to protect the human race from extinction. It almost failed, but due to a stroke of good luck the Confederation managed to preserve human kind.
Many years have passed since these times and now the Confederation is much stronger, but it is far from the strength people had before the rebellion.
Traits: The Confederates are master thieves, they can steal up to 66.6% of a planet’s resources (50% for other races). Their ships are strong and very fast, but they take-up too much Hangar space.
The Terteths were created, by humans, to serve as workers. Fortunately for them, people made them too intelligent and they rebelled and left in a matter of weeks. Since then the Terteths are following their own path of development. The intelligence bestowed by the humans was enough for them to learn how to improve themselves, thus they have started a sort of voluntary evolution.
In the long years since the rebellion the Terteths have improved themselves to such an extent that they are now considered a species in their own right. The robots have even developed a reproductive system and now new Terteths are not built in factories, but are constructed by nano-bots inside another Terteth’s body. But they have developed philosophically as well as physically.
The Terteths now have a complex social structure that is far more sophisticated than that of humans. This is so because in a world of machines even buildings, ships and vehicles are a part of society.
Traits: The Terteths have the Goliath, thanks to its Megapower skill, the Goliath increases the attack power of all friendly ships (except other Goliaths). The Tertehs also have the Shieldbot, which is the best ship for drawing fire away from other ships. Because of these two ships the Terteths are considered most useful on a Team planet.
The Noxis are shrouded in mystery. Nothing is known about their origin, except that they appeared when a huge star named VY Canis Majoris went super nova. It is not known whether the explosion released them from the inside of the star or it transported them in some way.
Many scientists speculate that they are aliens from another dimension, but this can’t be proved, as all Noxis stick to the story that none of them remembers anything from before the time of the explosion. This can’t be proved or disproved because the Noxis have a strict ethical code that everyone follows, so they might all be lying for some sinister reason.
The Noxis have developed a unique mix between gene engineering and regular engineering. Their ships and buildings consist of a non-organic frame around which the organic building or ship literary grows. Since their ships are living creatures, the Noxis develop a spiritual bond with them, pretty much the same way a human gets attached to a pet. The main difference is that the Noxis’ life depends on the ship they are flying, thus the bond is much more profound and trust is of the utmost importance. After all it’s not a common occurrence for a human to die because their dog wouldn’t listen.
Traits: Their ships are slower and take a lot of time to mutate, but their strong side is that there are many of them, since they take-up a relatively small amount of Hangar population.
Nemexia er et gratis nettleserbasert romstrategi spill. Dette er et massivt flerspiller online rollespill (mmorpg). Du trenger ikke å laste ned noe! Kan du forestille deg Star Craft i nettleseren din? Det er nettopp hva Nemexia er!
